mikudagur 4. august 1965síða 2

Nr. 60 Lærarin og kristn onkustadni | teimum. Skúlin skal geva børn- | um, lærara- | unum eina so góða byrjan, at minst Fyrilestur, styttur, hildin á stevnuni í Havn 2. julí í ár av Ejvind Vilhelm, presti. Tann setning. eg havi fingið |um hetta torføra menniskjalív, | beining, settan, er at lýsa tann stóra samfelagstýdning, ið kristni- undirvísningin kann hava í skúl unum og ta stóru ábyrgd, ið| hvílir á læraranum, ið átekur sær hesa undirvising, ti kirkjan lítur honum hetta til< Tann fyrsti paragraffur í lóg fólkaskúlan lýsir hvørja mark- ing, skúlin hevur. Í seinasta petti av hesum paragraffi stend ur: »Kristniundirvisingin i fólka skúlanum skal vera í samljóð við fólkakirkjunnar evangelisk- luthersku læru, og verður tað her beinan vegin lógfest, at skúlin er ein kristin skúli, og at undirvísingin í kristni skal sam- svara við ta læru, sum kirkjan her á landi boðar. Sum endamál fyri ingini í fólkaskúlanum í síni heild sigur skúlalógin, at skúlin í sínum virki umframt at geva børnunum hollan kunnleika i teim ymsu lærugreinum virka uppalandi og siðskapndi. | og | Hann eigur at útbúgva manna ansin hjá børnunum fyri teim sidfrødisligu og kristiligu virðum. geva teimum virðing fyri menniskjalivinum náttúruni. kærleika til heimið. land fólk. virðing fyri tí meining. onnur hava. kenslu av felagsskapi fólkanna millum og sameining við hini norðurlanda fólkini. Skúlin skal soleiðis hjálpa at geva børnunum høg og og hugmál og at seta sær mál í) lívinum. økja teirra virðing fyri sannføri í orðum og atburði og styrkja teirra åbyrgdarkenslu.« Tá ið eg so gjølla havi endur- | givið henda endamálsparagraff- in fyri skúlans virki. er tað ti. at vit so at siga. finna hann allan aftur í tí kristnu sidalær- | uni. og tí nemur hann ikki bert við okkara evni, men eg dugi ikki rættiliga at skilja. hvussu skúlin skal verða førur fyri at geva børnunum hesi virði. so at tey kunnu vera bæði menniskju liga og andaliga væl útbúgvin, tá tey skulu út í lívið. uttan so er, at skúlin svarar til sítt navn sum ein kristin skúli. Líka so gamal sum kristin- dómurin. er setningurin: »Vit læra ikki fyri skúlan, men fyri lívið.< Skúlin hevur ikki sitt endamál í sjálvum sær. men endamálið er at búgva tann ein- staka næmingin so væl út, at hann verður førur fyri væl og virdiliga at røkja tað starv í samfelagnum. sum einaferð verður hansara, og at liva eitt rættiligt menniskjalív við ansi fyri tí ríka heimi, vit plæga at nevna »Andans verð<. Skúlin eigur tí at gera sítt ar- beiði við tí í huga, at børnini eru ikki tóm iløt, sum tað ræð- ur einans um at fylla mest møguligan kunnleika i, men tey eru menniskjabørn við líkami og sál, sum foreldur hava litið skúlanum upp í hendur til tess at geva teimum góðan skúla- kunnleika, men eisini at geva teimum eina slíka undirstøðu fyri lívinum, at tey fáa møgu- leika at ognast lut í tí góða og vakra, sum lívið eigur at geva um | undirvís- | »skal | fyri | (tey ikki bert nema kunnleika, | men eisini eitt sindur av ti vis- |dómi, sum kann gera tey før | fyri at koma heilskapað gjøgn- log tað verður á hesum oki, at llærarin kemur at standa sina lroynd sum »pædagog«, barnauppalari —, um hann evn lar at taka barnið við hondina og leiða tað inn í kunnleikans jog andans ríka heim. Í hvussu skal lærarin umframt at geva næmingunum tann ásetta kunnleika í teim ymsu læru- greinum eisini rokka hesum. sum eg vil kalla at geva teimum vísdóm fyri lívið, læra tey rætta livsførslu? Her kemur kristindómurin inn í myndina, ti her skal tað standa sina roynd, at skúlin er lein kristniskuli, og at kristni- læra og -livsførsla er tann grund | hann er bygdur á. Tå id børn — og sjålvandi er hetta eisini galdandi fyri vaxin skulu læra at skyna mun á illum og góðum, á rætti og órætti, á sannleika og lygn — |o.s.fr. og at taka við tí góða og rætta og sanna, tá mugu tey eisini fáa at vita. hví tey eiga at gera so, og her koma vit at nema sitt sindur við ta moral- sku lívsforsluna. sum tað er skúlans ábyrgd at læra børnini. | Tad batar lítið. at lærarin sigur | barninum. soleiðis skal tú gera | | log soleiðis skal tú vera. um } . . . . | hann ikki samstundis lærir barn | (ið. hví tað skal gera og vera so. | Ér tað bert eitt boð. sum lær- jarin gevur. so røkkur tess myndugleiki ikki longur enn. |ikki longur. Fyrstani tá ið ein skilur. at moralur er ikki nakað. sum vit menniskju sjálv | , , . z | gátt, ti hagar røkkur lærarin ti | | } | | | siðlæra |men vit megu taka stóðu |siga ja ella nei til tey moralsku | | bodini, fyrstani tá fær sidlæran | myndugleika og verður | beining fyri okkára lívshátti. | Tað vil í hesum føri siga, at tå lið barnið skal læra. hví nakað ler ilt og annað gott, nakað er |rætt og annað skeivt, so skal (tað fáa greitt at vita, at hetta likki er nakað, sum vit menni- |skju hava viðtikið, at so skal | vera. men tað er Guð, sum hev- ur gjørt mun á illum og góðum. jog tað er hansara vilji, at vit skulu taka við tí góða og rætta. Kristindómsins uppgåvva er fremst av øllum at boða gleði- boðskapin, at bera boð um Guðs frelsu i Kristi Jesusi. okkara harra, men allastaðni, |har kristindómurin ikki steðgar við bert at vera ein læra, men er lívsskapandi kraft, har skap- ar hann kristna livsførslu, tá ið Guðs vilji fær myndugleika yvir okkum, og har skapar hann mentan og er við at seta sítt merki á samfelagslívið. Eg hugsi ikki, at tað er at taka ov mikið til, tá ein sigur, at krist- indómur hevur verið tann sterk asti tåtturin í tí, sum eitur før- oysk mentan, og hevur ávirkað alt okkara samfelagslív. Men sum allar aðrar staðir hendir eisini hjá okkum eitt tíðarskifti, |har øll mentan broytist í stór- Men | | til barnið er komið út um skúla | yvir. men er óheft av okkum. | | Í 4 . . .. áseta. og ikki sjálv eru harrar | | | og | leid- | SOSIALURIN 8 og her verður tað ikki lærarin, sum verður við at mynda nútíðarmentanina gjøgnum ta ávirkan, hann hev- lur á teimum, ið skulu mennast jog búnast undir hansara leið- tí lærarin skal læra Í bornini virðing fyri menniskja- Hlívinum, kærleika til heimið. til land. fólk. virðing og samhug vid onnur fólk. Hetta, sum er stórstu virðir í hvørjari góðari Í mentan, kann eingin læra okk- um betur. enn hann, sum gav lokkum boðið: >Tú skalt elska | Harran, Guð tin, av ollum Í hjarta tínum og av allari sál Í tíni og av ollum huga tínum — |og tú skalt elska næsta tin, sum sjálvan teg!« Jesus grundar alla siðlæru á kærleiksboðið og ger lokkum greitt, at drívkrafun í | kristnum eru okkara | persónligu viðurskifti við Guð, lat hann, ið veit seg elskaðan av | morali Skinnið, ið O - (Framhald) fátt sine egne skoler. Den kultu | relle frihet strekker seg til pres- sen, bøker og kunstnerisk ut-| | øvelse slik at deres egenart |kommer fram i dagen med de | midler en moderne stat raader | over. | Det er med glede vi iaktar | hvordan jugoslavens verner om |sine gamle minner og serverdig Í heter. Turistene kan følge in- teressante utgravninger og funn lav den største historiske verdi. Jugoslavia er de allsidige kunstneres og kunstens land. |Mange musikkutøvere, sangkor er kjærkomne i utlandet med sine dyktige dirigenter og na- |sjonale komponister. Folke- dansegruppene og de vakre na- sjonalbunadene lyser opp í landskapene hvor de enn kom- mer. Jugoslavisk ballet har ver- densry ag kaster glans over der es utøvere. Teater, maler og bildehuggerkunst er det en sann overflod av. Etter den annen verdenskrig er det satt full fart i filmpro- Alle nasjonale mindretall har ' | Guði. vil liva sítt liv í hansara Í kærleika og elska sín Gud og | sín næsta. Kristin moralur er |ikki, at tú tekur nøkur bod og | heldur tey fram og sigur: »S0- | leiðis skalt tu liva« men Íhann er tann lívsháttur, hvar |tú gert tað góða og rætta og | av kærieika til Guð og {tín næsta. Luiher hevur eisini Í víst á. at hin moralska kraftin 'må koma innanifrå og vella |fram av, ti sum Guð hevur giv- lið, tí tá hann sigur, at okkara liv sum kristinfólk skal vera | borid av einum kærleika, ið | vellir fram, ið flýtur innan ífrá | hjartanum sum ein frísk keida, Ísum áin. ið altid Kristíntrúgv er lívskapandi, hon | sanna lvirkar í okkum tað sinnalag, | sum vil tæna Guðs vilja. gevur okkum hug fyri ti, sum gott er. Kend eru orðini hjá Fritjof | Nansen: >Nú síggi eg onga aðra loysn á ungdómsuppalingini uttan hin kristna moralin.« | hansara orð munnu enn 40 ár seinri hava nakað at siga okkum, sum vit hava gagn av at hugsa gjøllari um (Meira) eftir FRIDTJOF DIESEN | duksjonen baade med de filmer | som er utgitt í sumarbeide med jandre land og : | delstatene. Vi kan nevne var | egen Sigurd Evensmos | »Blodvegen« med både norsk jog jugoslavisk deltakelse. | Andre eksemplarer pá godt | samarbeide er den østerrikske! | jugoslaviske filmen »Broen fra | krigstida« den jugoslaviskfpol- ske grøsseren »Macbeth« og likke minst den egenproduserte | gripende barnefilmen »Fredens idal« og flere orginalinnspill- ninger av barnefilmer som har oppnådd internasjonale priser og anerkjennelser. I et så framskrittvennlig land |som Jugoslavia er det klart at vitenskapen får høy prioritet. Under president Titos besøk i | Norge besøkte han og madam | Broz atomsentret på Kjeller | hvor han hilste pá en gruppe jav sine landsmenn i samarbeide ná viktige felter i internasjonal | fredelig utvikling av mektige | bundne krefter. Vi har merket oss jugoslave- ne som en av de beste fotball- rennur.« | og | i de forskjellige | 4. august 1965 Kappróðnrin Dysturin fram um allar dyst- ir er kappróðurin á ólavsøku. Og tiggjumannafara róðurin ber vist av ollum, um hinir róð- rarnir eisini eiga fólksins fulla áhuga. Sunnbiarbáturin hevur við Í hinar stevnurnar ikki borið sig- ur heim. Hetta hevur skyldast, at tað er Omøguligt hjá eini ti- líkari bygd, har blóman av ung- dóminum er burtur í vinnu al- tíð at kunna manna til kapp- róður. Men nú á ólavsóku vóru nakrir avreksunglingar til styrki Í komnir heim av fiskiskapi. Og |so lá Sunnbingurin aftur sum í fjór fremstur við fyrimyndarlig- um vakrum róðralagi, sum froddi hvønn ein áskoðara. Sunnbingurin Vann nú steyp- lin til ognar. | At mottøkan av sigursmonn- junum, tå teir komu heim, var | åfør, var eyðvitað. Teir høvdu hana væl fortjent. Sunnbiarvinur. donsku kongshjúnini góvu de Gaulle presidenti og frúu. nasjonene i verden. Den fysiske kultur står overmåte sterkt og høyt. Friidrett, svømning, ski- sport og andre idrettsgrener har opplevd en blomstring som al- dri tidligere i landets historie. Idrettsplasser bygges og sport- utøvelsen til gode sees på man- ge områder. Jugoslavia som sjakknasjon ligger på et høyt plan. Tito sjøl er en ivrig sjakkspiller. Dette er i all korthet en be- retning om et folk og land som står i oppbruddets og fram- skrittets tegn. Gammelt og nytt om hverandre. Orient og oksi- dent. Halvt østerlandsk med moskeer og minaretter, et land med 11 pct. som hører til Is- lam. Halvt europeisk med mo- derne byggninger i tusen-tall. Og folket sjøl. Et ubøyelig, fri- hetselskende folk i nøysomhet, utholdenhet og en fast tro på en bedre framtid. Et slitk folk kan aldri gå til grunne. Gjen- nom — jernhård arbeidsinnsats har de jugoslaviske folk under Titos ledelse ført sin utvikling framover som aldri før i histv- 'rien. (Framhald)