leygardagur 26. februar 1966síða 5

26. februar 1966 | Fra land til tand Maarbacka — Der hvor Selma Lagerløf levet og virket Et av de vakreste minnene i den svenske reisedagsboka er et besøk paa det sted i Vårmland hvor den store svenske — dikterdronningen bodde og arbeidet. Viårmland er saa besunget i poesi at det er unødvendig aa gaa noe nærmere inn paa det. Her er dype skoger, det er blinkende sjøer, flotte as- faltveger og vakre landsbyer og velstandsgaarder. En høstdag i sol- skinn før landskapet har gaat helt over i tidas vidunderlige farge- skjær, fred paa landevegene mil etter mil. Vi nærmer oss Sunne hvor veg- skiltet forteller oss om at det er bare ni kilometer igjen til dagens store maal: Maarbacka. I Rotte- nos passerte vi det stedet som er knyttet til »Gøsta Berlings« beve- gede saga«. Allting er preget av den pinligste orden, parken kring og spaservegene paa kryss og tvers i + duftende Dette kulturtempel museumspreg emn som mens Selma Hon var en arbeidsmaur skrev ikke mindre enn 40 Blankpusset glass verner om verdiene. i tusenvis, svensk og i som hun elsket og æret paa mo- om- har skjønt Lagerløf levde. og hun bøker, ikke noe hennes egne baade paa oversettelser, de andre dersmaalet og i mange spraak. — | Besøkerne kommer og — gaar. Millionen er forlengst passert. Ja, det undrer vel neppe noen. — Paa dette stedet i et langt mindre hus fødtes den jenta som fikk Nobel- Max Cato: blomsterprakt, | alt er | bok- | Der staar de i biblioteket Sveriges Selma Lagerløf utenfor sitt Maarbacka prisen for sin virksomhet den 20.10.19” Hun var ikke alene om aa representere sin berømte lands- del i svensk litteratur. Vi kan nevne andre ogsaa. Geyer, Frø- | ding, Tegnér m, fl. Selmas far het Erik Gustav La- gerløf og moren, Luise Wallroth, | naboen Karl Wahlroths datter, Selma fikk en hofteskade som hun SOSTALURIN | Det var en gledens dag. Tenk om løytnant Lagerløf hadde opplevd det. Hun slo i gjennom med »Gøs- ta Berlings saga« et bredt epos som med slag avslørte hennes ta- lent, ja, genialitet. I 1909 fikk hun | Nobelprisen. I førstningen bodde hun paa gaarden bare om somme- ren men senere hele aaret. Takket være Sophie Elkan i disse to foreta en tur til lige land og andre land med. bøker D»Jerusalem« har hun talt om Dalareboerne som grerte til Palestina og deres støre sitt vennskap med Gøteborg kunne det hel- Iwo for- | møde for aa komme fram og skaf- fe seg en framtid der. For den som vil lese mere om henne kan det henvises til den nylig avdøde Jea- nette Otherdal som var hennes venninde og fortrolige til hennes kom til aa drages med hele sitt | Hun ble Maarbacka til' paa | liv. |hun var 24 aar, leste til lærerinne | og ble ansatt í Landskrona, senere li Falun og i Stockholm. | Ved farens død i 1885 gikk Maarbacka gaard ut av slekten. Men takket Selmas somhet, energi og suksess greide hun aa kjøbe tilbake slektsgaarden. | være arbeids- FEIGDARFUGLAR (Framhald) So komu vit fram at kirkjuni. Nettupp tå komu melanesar- børnini út; tey vóru liðug við royndina. Presturin stóð ál gongubreytini og tosaði við tey, og tey tyrptust um hann... hevði bert sæð hann einar tvær ferðir fyrr. Eg visti, at hann æt faðir Doonan, at hann var íri, og at hann ikki hevði verið leingi í kallinum. hann var væl lýddur av fólki. Hann hevði sum fransmaður — hevði tað galliska hugflogið. dugdi óiva ongantíð at fata okk ikki ara hárhvassa skil millum guð- fróði sunnudagar og eirandi gerandislívið hinar sex dagar-| nar í vikuni. Hann var førur maður, og prestakjólin gjørdi hann enn, bulmeira. Hann hevði ivri, men smæði bros um varrar, var rundleiddur og hevði hvast, | borandi brá í brúnu eygum sín- um. Eg veit hví teir høgu harr- | ar í kirkju hansara høvdu sent | kanska hann verið hann higar onkuntíð hevði nakað boysin — tað hendir seg, at heilagir menn eru mest sum ovmikið heilagir — og Kyrra- havið er so vælsignað væl av vegnum. Hann sá Hann sá rifluni og setti okkum løgreglumannin kniklar i við brýr. So bar hann eyga við fangar- nar, ið komu tvarrandi undan, Eg | Eg haldi ikki | f ikki hugsunnarhått | Hann | teimum | nærkast. | jog andlit hansara storknaði so merkiliga. | | Hann rordi seg ikki beinan- | | vegin, men so kom hann úr) óvitariðilinum og tók vegin av; lokkum. Hann visti ikki, hvor av okkum stóð fyri, og stardi | | kannandi inn í andlit okkara. | So segði eg: »Gott kvold | faðira. Í sama viðfangi royndi |eg so lagaliga at sleppa mær og hann segði um- »Gott kvold. Haldið Men hesir menn | framvið. | berandi: mær tilgóðar. eru leinkjaðirs. Í hansara | munni ljóðaði tað sum nakað, heilt ófatuligt — sum ein yvir- sjón — og hann førkadi seg, ikki. »Vit eru á veg í fangahúsið, | | faðir,< segði eg. | Hann helt fram stamandi og á vánaligum fronskum: >Jamen nesir menn...“ | »Vit eru komnir við flog- num. Eg skal lata teir upp í hendur fangavaktarans,« segði eg. »Er tað neyðugt at hava teir leinkjum?« »Soleidis er mær sagt,« segði eg. | »Hetta er almenn gøta og fólk gløda«. Hann ódnaði og tók meg til viks — rætt sum | hann ikki vildi eyðmýkja fang- arnar. Eg hugsaði við mær, at hann bar seg ikki at sum til-) | komið fólk. Men hann teskaði: |»Ein má vera á fólkaleið. Hetta Í niðursetur okkum allar, at | | standandi, so | Við død i 1940 Hennes bok (paa/| | svensk og norsk) er en perle blandt | de mange som gir oss et bilde av, | steder og de mennesker som pre | Tad eru bert nidan«. »So lat teir ganga tey i um. Sum menniskju«. Styrimadurin var eingin góð-| jur kristin. »Av vegnum,< segði | |hann = hvassliga og sleppa sær framvið. »Eg skal fylgja segði faðir Doonan og varð vit sluppa ikki longur, og sveittadropar sprun- náð- |gu fram í pannuna: »Eg skal standa inni fyri | teimum. Loys teir barax. »Tygum hava ongan rætt til royndi at! emi- | | Nr. 16 Skála skibene & handilsvirki Stálskipasmíð Sleipistoð Skipasmiðja Mekaniskur verkstaður Elektriskar installatiónir Skipsútgerð Fiskaútflutningur Sildaútflutningur Matvørubud Klædnabúð SKÁLA Telefon Runavík 7260 Kol NO FOUR fískavirki við kuldagoymslum | | Frystivirki i ' Vegna flyting av tannklinikkini úr | | KUNN GERD Dr. Jacobsensgøtu KDE TE TOP OO SSD EO. i niðan á Vardagøtu, verður afturlatid frå hósdegnum | 24/2 til månadagin 14/3 |} MAGNUS JENSEN i ' Lensen | kulturminne «det i sannhet skål TR være. | spann i meg. | Í | | | teimum,« | várkunnaðir, Det er et godt raad at man vet mest mulig paa forhaand om disse nøkur fótaspor | Navigatørurin var illa við og |råpti eg. | teskaði: »Hetta er jú ræduligt. | | Ger nú sum hann bidur«. Ødin | Hvi skuldi eg vera | til gjøldur? Gjørdi eg annad | enn tad eg var settur til? | Nú var stór fjøld tyrpt sam- | an um teir triggjar fangarnar, | sum ikki løgdu petti i at vera men heldur vístu, seg tvørar og við hådandi yvir- brá. sum teir vildu sýna seg í ringasta ránsmannalíki, tí tað vóru teir, at blanda tygum upp í hetta«. Marcel ringlaði so hulisliga við ketuni hann helt tað kanska vera stuttligt. Men eg) | haldi kortini tað var mest fyri at arga okkum. Hann var enn illur um háðarorðini frá ótang- anum. Ég var so argur, at eg „sparkaði eftir svarta konstápli, sum so kveistraði eftir Marcelli rifluni skuldi reka teir longur fram. Presturin forðaði. Hann vildi framvegis íkki og | sleppa okkum longur. Eg var nú eisini ódnaður. »Hetta kemur ikki tygum vid,« segði eg. »Øll mær«. »Tala vid umbodsmannin«. »Tygum eru eisini ein menni- skja. Tað býr gott í tygum. Ég heiti á tygum«. Og sanniliga stóð hann har og nøtradi um allan kroppin og veipaði við báðum ørmum alt varð vorðið so ótespu- menniskju = viðkoma Tað var »Hetta skal vera meldað....< byrjaði stýrimaðurin. »Melda meg sum tær lystur«, svaraði eg argur. »Takk«, segði faðir Doonan. Marcel remdi sær við mikl- um háva og geispaði beint upp í andlitini á mannamúgvuni. Harry Frobisher hugdi ikki upp. Tað var ongantíð gott at vita, hvat hann hevði í huga- num. So rendi hann eyguni eftir faðir Doonan. sum at hann skuldi havt illt inni við allar prestar yvirhøvur. Men hesin presturin var avgjørt nakað fyri seg, ti inntil hesa lotu hevði eg ongantíð hugsað um at leggja hønd á ein prest. Tá letur í Frobisher: ÞÁ. tann sum nú átti eina sigarett«. »Hygg«, stamaði = prestur. Hann leitaði í lummunum, fann ein pakka og fekk teim- um. »f Jesu navni taki hesar sigarettirnaræ. Nú var eg illur av álvara. púra ort, kanska at verða standandi her mitt í gøt- | standandi | SKULA TIT BRUKA BIL | hva Selma Lagerløf staar for, | ; : Á For noen blir Maarbacka bare | 2" ikke bare nuet, men framtida | persónkoyring eila skúla- et turistminne blandt mange an- ogsaa. En slik forberedelse lønte | kovring, so snarid tlf. 3456 dre, men for den som vil lære og |**8 Það det storslagne Maarbacka | Á ære den store dikterdronningen i 98% Alexander Dalfoss svensk litteratur blir stedet det ' Fridtjof Diesen. | síggja meðmenniskju okkaral|ligt, og fólk fór at tyrpast um uni inntil hann kanska eisini leinkjaði sum djóræ. l okkum. Nú fataði eg so smátt, leitaði eldforispinn fram til Eg ypti øksl: »Tad er myrkt. Í tví t teir høvdu sent hann higar. | teirra. »Skundi tykkum nu,« Marcel læi: >Hevur tað nakr an bráskund? Annars hevði eg lætla mær at farið innar í kirkj- |una at biðja. Stýrimaðurin hvæsti afturí móti: »Tygum kunnu biðja all- ar tær bønir tygum vilja í fangahusinum«. »Eg klagi fyri bispinum«. So endiliga fingu vit teir at ragga aftur. Faðir Doonan fylgdi okkum á leið og varð mitt á gøtuni sum løgreglumaður, fyri at forða fólki í at elta okkum. Táið vit vóru komnir nakað á leið, slóg stýrimaðurin sigarettina úr munninum á Frobisher. Hin stóri svertingurin Charlie spýtti sína út áðrenn stýrimaðurin kundi náa honum. Hann kveitti at tí illa manninum, rætt sum hann umhugsadi, um tað loysti seg at taka eykarevsing uppá fimm ár. bara fyri at bróta arm in av honum. Vit lótu vaktini teir tríggjar menninar við fangahúsgarðin. Eg var glaður táið eg sá teir hvørva inn í fangahúsið, og eg hevði fingið kvittan fyri teir Eg sveittaði illa. Prestur hevði sagt: >Tað býr gott í tygume. Eg hevði mær litada gentu í smáttu uttanfyri býin, og hon bíðaði mær við eini konjaks- flosku. so at eg var eitt sindur fullur. táið eg fór í song við henni. Hetta var tað einasta, ið búði í mær. (Framhald)