týsdagur 21. august 1984síða 16

Lýsingar: Lýsingarmaður okkara er ráðgevari hjá fyritskum og jo Tit ringja — vit skriva SS" Er nakað á vási? — tvamál? “ r car Ein spurningur, efla tíðindi, so ring til okkara. einstaklingum í lýsingaspurningum. Hetta verður Vit eru til reiðar! gjørt uttan meirkostnad fyri lysaran. Norska bladid Aftenposten skrivar grein um føroyska myndalist Stersta norska avísin, »Aftenposten« í Oslo, ger nógv burturúr at skriva um listarlig tiltøk, bæði framd av norðmonnum sjálvum og av útlending- um. Hesaferð hevur rit- hevundin Erik Egeland stóa grein um nýggjar bekur undir yvirskriftini „Færeyisk billedkunst«, har hann rósar føroyskum listarfólkum, m.a. Willi- am Heinesen, Sámal Jo- ensen Mikines, Steffan Danielsen og Ruth Smith. Hann ger tað i vælvaldum orðum í drúgvari grein, har hann m.a. tekur so- leiðis til: Den færeyiske dikter William Heinesen har ny- lig utgitt et unikum av en bok — enestående pá grunn av sitt tema. Hein- esens innsats består i en klar, informerende innled- ning og en kort presen- tasjon av et utvalg på 24 kunstnere. Derefter følger reprodusjoner av 137 kunstverk, de fleste i farv- er. Med denne håndbok på ca. 160 sider får man visstnok en dekkende ov- ersikt over en hardfer folkegruppes varierte kunstverden. Framhald av sidu 12 ungfølk, tey flestu hidani år bygdini, hava skrivad og spæla. Hann snúði seg um, hvussu NATO-steðin kom higar á klettarnar. Hetta vístu tey á skemti- ligan hátt. At enda kom Haldor Holm, bakari, á pallin og las upp eina lítla útrokning um, hvussu 6- fatiligt tað er. at so nógv- ur peningur verður brúkt- ur til våpn, tá hann var so nógv betur farin til breyð. Úr Atlantis Bio var farið oman aftur í Neyst- ið. har Frændir og Kári P. hevdu konsert. Onkur annar tónleikari var kom- in úr Havn. og saman góvu tey okkum eina letu, sum seint verður gloymd. Teknikkurin virkaði so ógvuliga væl. og tónleik- ararnir spældu tað besta, teir dugdu. Stemningurin var ógvuliga skjótt í Áhugaverd fram- sýning í Oslo Egeland skrivar, at fram- sýningin >Fáreyisk billed- kunst« i Oslo er sera áhugaverd við luttøku av framúrskarandi feroysk- um listamonnum og -kvinnu. Hesi feroysku listafólkini hava fingið út- búgving teirra í Køben- havn, men eisini í Oslo og Stockholm, og tey hava fingið. hvat ið tey hava „hatt behov for av inter- nasjonale moderne og tradisjonelle impulser, mest det siste. De beste av dem har formulert en færøyisk billedpoesi med en frisk gjennomslags- kraft ut over stedets akt- ualitet«, sum hann målber seg, og sidani skrivar hann i »Aftenposten« um føroysku idkanina av orð- inum, einahelst eitt riki- dømi av kvæðum, ið strekkir seg niður móti saga-tíðini. Men teirra myndalist frá einfalt »dill- etantnivá< skjýtur seg fyrst fram við aldarskift- inum og setur serstakan dám við blómum í millum- krigstíðini fram til dagin í dag: hæddini, fólk sungu við, og tónleikurin gjerdist bert betri og betri. Oll vóru glað og friðarlig. kontrollarnir hevdu so púrt einki at gera. Jú, konsertin var av teim allar bestu. Tá hon var liðug á midnått, tustu ell oman á Sandin. Har varð bál kynt og kyndlar brunnu. Hjer- dis Klein flutti fram góða og vakra rødu, har hon byrjaði við erindi ur >Fag- urt ert tú fosturlandid«. Og sanniliga var fostur- landið fagurt hetta kveld- ið. Vágin lá so spegils- blonk og kyndlarnir spegl- aðust í henni. Roðin fór um Nestindar. Vellurin vit vóru á, var nýsligin og angaði summarsliga. Og so øll fólkini, ið har vóru. Onkur klaksvikingur, sum fór eitt sindur niðan frå metti, at har vóru eini 1500 fólk. Ein ógvuliga stórfingin leta. »Det viste en høyst se- verdig retrospektiv færø- isk utstilling i Oslo kunst- forening nylig. Likesom nå i Heinesens bok, så man der sterke likhets- trekk med norsk kunst, først og fremmest i et in- timt samliv med natur- en«, heldur Erik Egeland: »Heinesens innsats består i en klar, informerende innledning og en kort presentasjon av et utvalg på 24 kunstnere. Derefter følger reproduskjoner av 137 kunstverk, de fleste i farver. Med denne hånd- bok på ca. 160 sider får man vistnokk en dekk- ende oversikt over en hårdfør folkegruppes var- ierte kunstverden.« Myndalistin er at takka 2—3 ættar- liðum av listafólki Nekur fá ættarlið hava einans víkt myndalistini teirra verk, og tá einahelst sum hátt mentaðir auto- didaktar. William Heine- sen er sjálvur eitt ljósandi dømi um hetta. »Men det er vokst frem et profess- Sunnumorgunin var so gudstænasta í Christians- kirkjuni, har Niels Pauli Danielsen, sóknarprestur prædikadi um frid. Tann fridin, kirkjan bjóðar, og friðin i heiminum. og vid hesum var fridarstevnan komin at enda Vit vilja vid hesum takka øllum teimum mongu, sum stuðlaðu okkum á ymsan hátt. Tónleikarunum, eingin nevndur, eingin g'oymd- ur, Klaksvíkar Kappróðr- arfelag. Klaksvíkar Sjón- leikarafelag. Klaksvíkar Ungdómsfelag og ein ser- støk tekk til Útistovu- menninar í Vági, sum vóru so beinasamir at lata okkum hava bál á be teirra. Og sidst, men ikki minst, ellum teimum mongu, ið komu til til- tøkini og soleidis gjørdu friðarstevnuna so væl- eydnaða. ionelt miljø med billed- kunst som heltids be- skjeftigelse. En kunstfor- ening blev dannet i 1941 og en fast offentlig kunst- samling i 1970.« Millum hesi listafólk er at taka fram Samuel Joen- sen Mikines (1906—79), sum hitt mest týðandi navn — hann er ógvuliga tjóðskaparsinnaður og hin fyrsti á hædd við góðsku- krev í europeiskum sam- anhangi. Av honum fær ein at síggja 15 litlista- verk frá 1030-árunum til 1965, landsløg, teirra mill- um »grindadråp« til »det tungt poetiske, koloristisk asketiske sorgmotiv »Savn« fra 1934, sum Egeland málber seg í greinini. Ruth Smith stend- ur sterk í bókini Millum kvinnuligu málar- arnar heftir Egeland seg við Ruth Smith, sála, borin í heim, uppvaksin og deyð í Feroyum (1913 — 1958): „En mildt følsom, ekte født kolorist med et flyt- ende organisk foredrag og inntrengende selvpor- tretter. Hun står ster i boken«. Og Erik Egeland endar kronikk sina vid at skriva Æ: Det gjør også autodi- dakten Steffan Danielsen med sitt eksakte foredrag og kjølig-klare linjespill. Mot hans karrige bølge- bilkktak og fjerne øyknoller over rolig sjø, dannes rom og lys, vær og vind av en gangske intens stillferdig karaktr. Slik kan man bla gjenn- om dette lille nordiske Hetta var fyrsta stevna av sínum slagi her á landi. men vónandi ikki tann Standmynd úr bronsu, sum Janus Kamban hevur gjert og sum er við í greinini í Aftenposten broderfolks billedflora og stanse ved kunstnere som mere eller mindre taler ens eget sprog. Skulpturen har natur- ligvis ekstra strenge kår i et so lite og relativt isolert miljø, men har allikevel produsert etpar jordnære og formalt myndige re- presentanter. »Færøyisk kunst« av William Heinesen, er ov- ersatt til nynorsk av pro- fessor Reidar Djupedal, i en karakterfull og frodig sprogdrakt som kler bill- edstoffet. Boken er i en vakker, omsorgsfull teknisk ut- førelse, utgitt av Emil Thomsen i Torshavn, og seinasta. Yvirskotið av stevnuni fer óskert til Greenham kan bestilles derfra. Den er i sin ekthet aktuell i denne pluralistiske tidsal- der da dialekt dyrkelse og stedegen identitet frem- står side om side med de siste internasjonale »transavantgardistiske« fremstøt i kunsten. Man fornemmer her fødselen av en nasjonal kunst med en avgrenset klarhet, nesten som i et reagensrør, forå holde oss i tidens stil. Disse tolkninger av natur og menneskesinn på de forblåste Atlanterhavsøy- ene, er under enhver om- stendighet et betagende bidrag til en nordisk kul- tur. Common kvinnurnar. Fyrireikararnir