týsdagur 11. mars 1986síða 19

Nr. 29 — 11. mars 1986 tíðindablaðið Á leve, det er á elske Á leva, det er á elska det beste di sjel fekk ná á leva, det er í arbeid mot rikare mál á trå Å leva, det er i livet å finna det største verd å leva, det er å vinna til sanning i all st ferd Å leva, det er å leggja all urett og lygn i grat å leva, det er som havet á spegla em himme lat Anders Y assbotn Spyrt tú hví tey ovundaðu tær? Tey ru bergtikin a er og tey ovundaðu tær, tí tú gjørdi tað, sum tey ikki tora at stíga fram og siga tína meining, sjálvt um tað var vágið og mong eygu vóru fest at tær. Uttan at tú ætlaði tað sjálvandi, so hevði hettar vid sær, at tú minti tey á teirra enga ryggloysi, sum tey altíð hava varhugan av, men sum tey ikki vilja kennast við Hesin »Krossfest! Krossfest!« mentalitetur mundi mangan vera tær beiskur. Oftast vart tå yvirberandi kor tini. Gud viti hví...? III Men tú hevði eisini nógvar vinir og ken ningar, sum virdu teg hogt. Og teir gjørdust fleiri og fleiri í tali. Heldur ikki hettar kundi vera oðrvísi, tí tú vanst vinir. Tann, sum lærdi teg at kenna, kundi ikki annað enn fáa ein vin og gerast vinur við teg. Hann bleiv drigin inn í ein meldur, har hann fekk seg sá knappliga alt í frá einum erum sjálvan royndan einum nýggjum ljósi vinkli.. Og so hesar tempo-broytingar, tá man var saman við tær! Viðhvort hendi so nógv rundan um teg - og sjálv vart tú sum ein hvirluvindur - at man noyddist at velja ímillum at fylgja við tær ella líkasum bara royna at rinna sína egnu rytmu ella bara fáa eina bundna upp gåvu frá tær. Tú vart mitt í øllum, og kortini yvirskoðaði tú alt, - frá byrjan til enda. Og so viðhvert hettar, at verðin fer ongan veg um vit taka okkum av lett- um, - sita og pråta um hettar og um hattar, í skellilátri ella djúpum álvar- ssemi. Og so hesi eldfimu orðaskiftini, um lívið og deyðan, um kapitalismuna, so- sialismuna og kommunismuna, um reli giónina og heimsspekina, um kærleik an, tónleikin og bókmentirnar. um Jesus, Marx og Freud og allar hinar íspeglarnar, sum tað ikki stongdist fyri (teir troppaðu altíð upp fyrr ella sein ni), um verðina, politikkin og friðin fyrst sáttliga, lurtandi so (>Nú eri tað eg, sum tosi, so sleppur tú framat aftaná!<), so r og geyl í holini á hverjum eðrum, har oll royna at rbóta øll av, tí onkur »hevur misskilt heila lotið, so grátur og tannagrísl, hurða brestir (lotu seinni: sníkjandi innaftur albrynjaður við tí avgerandi argument ivrigari inum), so tað góðsliga speisemið millum sum slættar sjógv og fær okkum at at kaffið er kalt sum ikki hevði verið nógv saman varnast Í anr ð tær, kundi kanska fáa ta fatan, at all tast politiskt skuldi me og at tað tí kundi era livlevst og keðiligt at vera saman við tær. Hetta er skeivt. Fyri tað fyrsta, so var ot sinni og bjartskygd, ja ov bjart kved við hvort. sum eg var inni á í áðni I ødrum agt: rætt í að at á evði 4 pek At mála skúlag > 1 +. t pekt at folk sk 35 i t 1 na ) k K tr x g k 5 N £ g X í Nord At vera saman við tær kund ra stuttligt, tað kundi vera ålvarsligt, ja gud hjålpi mær eisini mødsamt, men tað var altid livligt! Sjålvur var eg ein av teimum hepnu, sum lærdi teg at kenna. »Harkali0id hjá Helle« havi eg ofta hoyrt fyri. Liggur tað í hesum, at tú potaði niður í okkum hvat vit skuldu meina og gera? At vit so at siga vóru ein polyfonisk útgáva av tínari sannføring? Eg haldi, at tað var soleiðis, tey hugsaðu Vistu tey ikki, at tú vart okkara hvassasti kritikkari! Og at tú sjálv valla fanst hvassari kritikkarar enn okkum Ni, eg skuldi skrivad tær hesar regl urnar, kundi eg ikki lata vera vid at leita fram okkurt råmandi sitat (eg hoyri teg fyri mær: »Tad passar akkuråt fyri teg!<) Tad var so upplagt at fara í bókina >-Venskab<, sum Francesco Alberoni hevur skrivað; italiu-maðurin, tú veitst, sum eisini hevur skrivað bók ina »Kærlighed og forelskelse« (gloymi ikki hin morgunin, tá tú rak Niels Christian og meg á dyr; tå høvdu vit sitið eina heila nátt uttan at semjast um høvudspåstandin hjá Alberoni: »Man forelsker sig ikke, hvis man er bare nog- enlunde tilfreds med sig selv og sin til værelse«) Men aftur til hettar vid sitatinum Næstan beinanvegin datt eg niður á eina reglu, har Alberoni skrivar, hvussu eitt vinarlag ikki er og heldur ikki kann vera. Eitt vinarlag er ikki soleiðis, sum vit vanliga hugsa okkum samskiftið millum ein lærara og ein næming, har annar parturin hevur ein sannleika at leggja niður í hin, meðan hin bara noyðist at taka eftir. Vinir mugu vera á jøvnum feti. Ein vinur er opin fyri ávirkan; ein vinur ger, at tú fært eyga á tínar veiku síðir og vilt kennast við tær, og hann fær eisini tað besta fram í tær. Eg haldi, at akkurat hendan eina reglan hjá Alberoni er so beinrakin og ein so vakur minnisvarði um teg og um okkara vinarlag, at hon skal standa ein- samøll »Intet ligger venskabet fjernere end et lærer-elev forhold« Tú vart opin í sinni, - opin fyri ollum tí, ið fyrifórst rundan um teg, eisini - og kanska serliga - yvirfyri tí, sum var nýtt, Kringsatt av fiender, gå inn i din tid! Under en blodig storm vi dig til strid! Kanske du spør í angst udekket åpen hvad skal jeg kjempe med hvad er mit våpen? Her er dit vern mot vold her er dit sverd troen på livet vårt menneskets verd For all vår fremtids skyld søk det og dyrk det døom du må - men øk det og styrk det! Stilt går granaternes glidende bånd Stans deres drift mod død, stans dem med ånd! Krig er forakt for liv Fred er å skape Kast dine krefter inn døden skap tape! ókent og >eðrvísis; bersøgin vart tú, men tú dugdi altíð at velja lotuna og orðini; og so vart tú so sjáldsama hjarta góð Nú ert tú farin. Kortini ert tú okkara millum Oðrvísi kann tað ikki vera Leif, Súsanna, Herborg, Rani, Óluva og Niels Christian lata heilsa. Kærar heilsur og tøkk frá okkum ollum Ólavur Edelt er mennesket jorden er rik! Finnes her nød og sult skyldes det svik Knus det! I livets navn skal urett falle Solskinn og brød og ånd etes av alle Dette er løftet vårt fra bror til bror vi vil bli gode mot menskenes jord Vi vil ta vare på skjønnheten, varmen som om vi bar et barn varsomt på armen! Nordahl Grieg