leygardagur 24. november 2001síða 6

10 Nr. 228 - 24. november 2001 Nr. 228 - 24. november 2001 11 Undirritaði teknar seg sum haldara av Sosialinum, og fái blaðið 5 ferðir um vikuna. Navn: Bústaður: Postnr.: Bygd/býur: Telefon nr: Undirskrift: Arbeiðsleysur: Jákup er liðugur í Herfølge Ítróttur, s. 13–28 Nr. 96 • týsdagur • 22. mai 2001 • 75. árgangur • Kr. 10,00 Dansurin gekk so lystiliga í Havn síða 4 Fyrstur við tí seinasta 5 ferðir um vikuna Ja! Sjálvandi vil eg halda Sosialin, fyri einans 400,- kr. ársfjóðringin og sparið 380,- í mun til leysasøluprísin. Ókeypis Verður sent ópostað Sosialurin rindar postgjaldið 64 Postsmoga 76 110 Tórshavn Det sitter en pike like overfor meg ved et bord i Perlan. Jeg kjenner henne ikke. Hun kan ikke være mer enn 14–15 år. Hun er liten og spinkel. Hennes styggpene fascinerende ansikt domineres av en stor blodrødmalet munn, og tykke lag av blåsminke under øynene. Kinnene er hvitpudrete. I ører og nese har hun små uekte perler. I det mørkblonde håret er to brede, farvete striper. Den ene kullsort. Den annen skrikende rød. Hun har en mørk, ut- ringet jumper under en vid, tykk gråbrun jakke. Jakken har et skittenhvit, rufsete skinn rundt hals, armledd og nederste kant. Den blekgrønne cowboy- buksen sitter som limt fast på den smale skikkelsen (hvordan får hun den på seg?). Buksen er lappete. Den har lange istykker- revne frynser nederst. De storte støvlene ser nye ut. De er klumpete, med flere tommer tykke såler og ekstremt høye heler. Det må kjennes som å gå på stylter. Hun drikker cola, og pirker med gaffelen i en tallerken med chips. Hun spiser en, og skyver tallerkenen vekk. I den andre hånden har hun en sigarett. Hun holder den affektert mellom tommel og pekefinger. Hun tar et drag av den, som en som ikke er vant til å røke, og lar den så brenne ut. Hun tar frem en ny siga- rett, og tenner den med en gullighter. Hun følger mitt blikk fra henne til den kostbare lighteren. Hun smiler. – Den er min fars. Han tror at han har mistet den. En dag finner jeg den til ham, og gjør ham glad. Det skjer ikke ofte. Hun ser skrått opp på meg.. – Jeg er den fortapte datter. Jeg er alt det dere ikke er. – Vi? – Mine foreldres gene- rasjon. Din generasjon. Dere pene, veltilpassede, utadmoralske mennesker. Med den rette fasade. Som vet å oppføre seg korrekt. Som har rett. Og som dømmer meg. Uten å kjenne meg. Uten å vite hvem jeg er, eller hvordan jeg er. Dere ser min fa- sade, og har øyeblikkelig plassert meg blant de håp- løse. – Din fasade. Er den bare for å provosere? Hun rister på hodet. – Hvorfor forsøke å for- klare. Du vil ikke kunne forstå. – Prøv meg. – Mitt ytre. Mitt utse- ende, mine klær, mine handlinger. Og mitt indre. Mine følelser, tanker, re- fleksjoner. Alt det som tilsammen er meg. Det har intet med provokasjon å gjøre. Det er for min egen skyld. Jeg må vise at jeg er et annet slags menneske. At deres verdier ikke er mine. Det lyder som et skrik da hun sier. – Jeg vil ikke være som dere! – Det er en ekstra in- tensitet i hennes stemme da hun fortsetter. – Dere snakker om fred, og fører krig. Dere taler fine ord om miljø, og for- urenser mer enn noen generasjon før dere. Dere forteller oss at alle har rett til et godt og trygt liv i kjærlighet, og lar millioner av barn sulte og dø. Dere har ansvaret for mer vold og terror enn noen gang før i menneskenes historie. Dere beretter om en fremtid, og har skapt atombomben til å utslette alt. For første gang så lenge verden har bestått kan menneskene selv ut- løse dommedag. En dag kommer en ny Hitler, en ny Stalin. Han vil gå til grunne som alle diktatorer gjør det. Men dere har gitt ham våpenet til å ta resten av menneskeheten med sig. Den arv dere etterlater oss er en ødelagt jord, et forurenset hav og domme- dag. – Jeg er ikke dum. Jeg er intelligent. Jeg er ikki umoralsk. Jeg lyver ikke. Jeg ligger ikki med hvem som helst. Jeg drikker meg ikke full på fester, og bruker ikke stoff. Dere kloke voksne ser på meg. Dere ser mine klær, mitt sminkede ansikt, farvene i mitt hår, og tror meg ikke. Men dere ser ikke meg. Dere ser ikke – vil ikke se – den Kristin som er redd. Redd for å skulle leve mitt liv i den verden dere har gitt meg. Allerede før jeg har full- ført setningen vet jeg at den er en floskel, som intet betyr. – Våre politikere gjør sitt beste, sier jeg. Hennes høye latter er til- intetgjørende. – Politikere. Det er de som lover den ene dag, og bryter løftene neste dag. De er uten overbevisning. Deres meninger skifter etter hva de til enhver tid tror vil gi flest stemmer. Politikernes sannhet er all- tid en løgn. Et sted på veien tilbake til min bygd stanser jeg bilen. Der er en vakker vinterdag. Sneen ligger hvit og uberørt over mark- ene. Jeg ser fjelltoppene lyse skinnende hvite og rene i solens klare stråler. Jeg ser et blått hav, og en blå himmel med små hvite skyer. Jeg opplever et sjel- dent skjønnhetens øye- blikk i livet. Jeg får ikke Kristin ut av mine tanker. Jeg minnes hennes siste ord til meg. – Noen ble engang kalt »The lost generation«. Vi er ikke en tapt generation. Vi er den forrådte genera- sjon. Jeg ser denne uendelige vakre verden i hvitt og blått som omgir meg. Er vi i ferd med å ødelegge den? Er det ennu tid? Gjennom Kristin har de som skal overta dømt oss hardt. Vil historien dømme oss på samme måte? Jeg tror det, og føler meg skyldig. Om en pike i en kafe, om dommedag og om en forrådt generasjon Jóannes N. Dalsgaard Í Føroyum ræður mangan ein undarlig fatan av sambandinum ímillum orsøk og avleiðing. Eitt dømi um hetta er ein fyri- spurningur, sum varð reistur í løgtininum nú ein dagin. Fyrispurningurin snúði seg um eitt vega- strekki í Føroyum, har nakrar álvarsligar ferðslu- vanlukkur eru hendar seinnu árini. Við síðuna av vegnum stendur eitt hús úr múrsteini. Álvarsligu skað- arnir í sambandi við nevndu ferðsluvanlukkur hava staðist av, at bilar við nógvari ferð eru farnir útav vegnum og hava rent á umrødda múrsteinshús. Bilarnir eru farnir í knús, og í summum førum eisini fólkini í teimum. At tað er syndarligt, at fólk farast í ferðsluni, er ikki orðið. Fyri tey, sum vera rakt, er talan um sorg- arleikir, sum kunnu leggja tilveruna í oyði. Vit eiga tí at gera alt, sum stendur í okkara makt, til tess at forða fyri, at vanlukkur henda. Í so máta er einki løgið í, at spurningurin um ferðslutrygd verður reistur í løgtinginum. Tað løgna er samanblandingin av orsøk og avleiðing, sum kemur so týðiliga til sjóndar í fyri- spurninginum. Í fyrispurn- inginum verður sagt, at múrsteinshúsið er orsøkin til, at bilar og fólk eru farin í knús. Tí verður kravt, at tað verður tikið niður. Tann grundfatan, sum liggur aftanfyri slíkan hugsunarhátt er, at orsøkin til eina og hvørja hending er hendingin sjálv. Hetta er tann grundfatanin, sum smábørn hava, áðrenn tey læra at hugsa úrtøkiligt (ab- strakt). Henda førleika fáa børn tá tey eru um 10 ára aldur. Áðrenn tey fáa henda førleika, duga tey ógvuliga illa at skilja ímillum orsøk og avleiðing. Fyri eitt barn, sum dettur og slær seg í ein stól, kann tað ofta vera ein troyst, um onkur vaksin hartar stólin. Barnið fær tá eina fatan av, at stólurin hevur gjørt tí órætt. Hesin órættur verður rættaður aftur tá stólurin fær skeld, og fyri barnið er rættvísin tryggja. So einføld og so veru- leikafjar er vaksnamanna- verðin ikki! - Ella er hon? Hugburðurin aftanfyri áðurnevnda fyrispurning letur uppfyri alskyns løgn- um fyrispurningum. Um vit t.d. hugsa okkum, at føroy- ingar íðkaðu fallskíggjalop, so var fryktandi fyri, at vit høvdu havt upplivað, at onkur var komin til skaða í hesi ítróttargrein. Skaðar høvdu í flestu førum hent, tá fallskíggjarleyparin rakti jørðina eftir eitt lop. Í hesum førum hevði verið sagt, at tað var jørðin ið var orsøkin til, at fallskíggja- leyparin kom til skaða. Kanska hevði eisini verið kravt, at hon (jørðin) skuldi gravast burtur. Nú kann tað kanska tykjast onkrum lesara sum um greinskrivarin roynir at vera stuttligur. Men so er ikki. Tað, sum her verður tosa um, er alt annað enn stuttligt. Tað er ramasti álvari, at hesin bagvendi hugsunarháttur fær føroy- ingar at brúka nógva orku uppá, at finna loysnir uppá trupulleikar, sum ikki eru til, ímeðan álvarsligir og átroðkandi samfelags- trupulleikar liggja óloystir og veksa seg størri og størri fyri hvønn dag, sum gong- ur. Hesin øvugti hugsunar- háttur kemur so týðiliga til sjóndar, sum ongantíð áður, í herferðini fyri loysing Føroya frá Danmark. Gassið í fullveldisballónini, sum nú skuggar fyri sólini í Føroyum, varð framleitt av trongskygdum nationalist- um, meðan ein lemjandi búskaparkreppa herjaði landið í nítiárunum. Ein vanlukka var hend. Før- oyski samfelagsbilurin var, við ovfarakátum amatørum handan rattið, yvirlessi, ongum bremsum og fullari ferð, farin út av vegnum og hevði rent í bilverjuna. Bilverjan var ríkisfelags- skapurin, og var bilverjan ikki har, var bilurin farin í avgrundina. Tað fór hann ikki - men hann fór heilt illa. Tað fór bilverjan eisini, men hon helt. Nú kundi hugsast, at allir føroyingar, aftaná at hava tikið sær av teimum løstaðu eftir vanlukkuna, turkaðu sveittan av pannuni, og søgdu: "Tað var nú gott at bilverjan var har. Tí annars vóru vit øll farin fyri bakkað." Men tað søgdu allir føroyingar ikki. Nei, nakrir teirra hava líka síðani vanlukkuna bannað um bilverjuna, sum teir siga var atvoldin til, at føroyski samfelagsbilurin fekk so ógvisligan skaða. Meðan tað enn vóru nógvir føroyingar, sum ikki høvdu fingið hjálp eftir vanlukkuna, fóru ungir og vælútbúnir fullveldismenn í holt við at skræða bilverj- una niður. Nógv talaðu at, men ongin forðaði full- veldisfólkunum í teirra meiningsleysa stríði, tí enn vóru nógv, sum tørvaðu fyrstuhjálp. Men fullveldis- fólkini sóu ikki tey løstaðu á vegnum. Nei, tey sóu bara bilverjuna, sum í teirra eygum hevði skyldina av, at bilurin var brotin. Síðani er vanlukkustað- urin vorðin ruddaður so dánt, men enn sæst farveg- urin eftir óeydnishending- ini. Ikki minst snuddirnir í bilverjuni eru sjónligir enn. Men hon stendur uppi, tí sjálvandi mátti hon vera sterkari enn so, at nakrir ørvitisligir vandalar fingu jarðlagt hana í sinnismuni. Og júst tí er hon ein trygd! Men hesa trygdina vilja fullveldisfólkini ikki hava. Tey síggja framvegis snuddirnar í bilverjuni, og brúka nú hesar snuddir sum grundgeving fyri, at bil- verjan skal burtur. Tann, sum eigur bilverjuna - t.e. danska stjórnin og fólka- tingið - hevur sagt, at um føroyingar vilja av við bilverjuna, so mugu vit um tað. Hon kann vera burt- Ferðsluvanlukkur og fullveldishugburður VIÐMERKINGAR Framhald á síðu 13 C M Y K 11 10