mikudagur 21. desember 2005síða 11

Nr. 245 - 21. desember 2005 11 VIÐMERKINGAR Vit skulu gera tað meira forkunnugt at stovnseta egnar fyritøkur í Føroyum. Grundarlagið undir hesum skal vera, at útbúgv­ingar­skip­an­ irnar verða fluttar nærri at vinnu­ lívinum, og eisini er neyðugt við kapitali. Kaj Leo Johannesen Sambandsflokkurin Størsti trupulleikin í dagsins samfelag er, at bilurin (vinnu­ lívið) sleppur ikki at virka til fulnar, tí politikarar sita á baksetrinum, haðani teir royna at stýra. Tað fyrsta neyðuga vinnu­ politiska átakið má tí vera, at tey á baksetrinum sleppa róðrinum. Her verður hugsað um tær kreppuloysnir sum gjørdar vóru fyri 10 – 15 árum síðani, og sum møguliga vóru rættar tá, men sum nú forða fyri, at føroyingar hava eina virðisskapan pr. íbúgva, sum er ájøvn við hini Norðurlondini. Sam­ bandsflokkurin metir tað verða skeivt, at tað almenna framvegis eigur 61 % av øllum tøkum partapeningi í grunnum og partafeløgum í Føroyum. Ræðast vit kapitalin ? Tað eru tvey ting sum eru neyðug, um eitt land skal vera kappingarført. Tey eru útbúgving og kapitalur. Øll heimsins lond uttan undantak gera ein stóran innsats fyri at tiltrekkja út­lendskan kapital. Men í Føroyum tosa vit um, hvussu vit skulu forða útlendskum kapitali í at koma inn, og samtíðis spyrja vit, hví eingin áhugi er frá útlendskum íleggjarum. Føroysk vinnulívsfólk Tað krevur veruliga sín mann ella kvinnu at seta eina fyritøku ígongd. Hetta skal lærast, og tað kann gerast ein dýrur lærupengi. Tað kann vera, at hugskotið var ikki tað rætta. Tað kann vera, at tú setti skeivan persón í starv. Møguliga var marknaðurin ikki tilreiðar. Møguliga tókst tú eina ella fleiri skeivar avgerðir, og úrslitið er ofta, at tú fert á húsagang. Tað er burturvið at ein skal verða liðugur fyri allar tíðir sum ígongdsetari, tí ein einaferð er farin á húsagang. Tú eigur at hava meira enn tann eina møguleikan. Tað er heilt galið fyri eitt samfelag, um eingin torir at seta nakað ígongd. Tað eigur ikki at verða ein vanlukka fyri eitt land, at onkur torir at taka ein vága, tí í longdini er tað dýrari fyri landið, um eingin tekur vágan. Tað er eingin grund til at fólk sum hava gjørt eina reiðiliga roynd at stovnseta eina fyritøku, skulu for­fylgj­ ast óendaliga. Hesin hugburður hevur sínar røtur Tað sum hevur fostrað henda skeiva hugburð í Føroyum, er vinnulívið í 80-unum, har tað almenna sat eftir við rokningini. Tað er sjálvandi burturvið. Harumframt kenna vit donsku heitini “sel­skabstømning” ella “konkursryttere”. Vit hoyra umaftur og um­aftur at grundin til, at tað almenna eigur fyritøkurnar í dag, er, at tað privata vinnulívið kláraði ikki at reka fyritøkurnar. Eg haldi at størsti trupulleikin tá og fram til dagin í dag er, at vit tora ikki, ella vilja ikki hava kapping, um tað nú møguliga skuldi rakt onkran sum vit varða av, tað verði seg vinir, kenningar ella lokalt øki. Útbúgvingar­skipan­ ir­nar nærri at vinnu­lívinum Tað persónliga frælsið eig­ur aftur at verða sett á dagsskránna í Føroyum. Fyri at verða við í globaliseringini eru vit noydd, bæði sum menniskju og sum fyritøkur, at umstilla okkum, og verða før fyri at staðfesta, hvørji felagsvirði, vit framyvir fara at hava saman við vest­ ur­heiminum. Vit kunnu ikki ræðast bæði føroyskar og útlendskar íleggjarar. Einskiljingar eru neyðugar, og útbúgvingarnar eiga at verða fluttar nærri at vinnulívinum. Vit vilja hava vøkstur og vælferð, men ongar broyt­ingar, og tað er eitt paradoks. Broytingar eru neyðugar, um vit skulu hava vøkstur og vælferð Leif Jacobsen Eiði Efter at have modtaget med­delelsen, om at Færø­ ernes Lagting for anden gang har nedstemt et lov­ forslag om ”Forbud mod dis­krimination på grund af seksuel orientering”, må jeg erkende, at et vist gespenst, en genganger, endnu en gang har været på spil. Gengangeren nægter både at dø og leve. I to tusinder år har han hængt på et kors og lidt for verdens skyld. I to tusinder år har han forkyndt synden som sandheden om mennesket og proklameret lidelsen som sandheden om verden. I to tusinder år har hans personlige lidelseshistorie forjættet forløsningen af verdens smerte til fordel for en lid­els­ esløs, lidenskabsløs og livløs evighed. En evighed, hvor ikke blot døden, men tillige verden er en saga blot. I to tusinder år har Kristi lidelse, død og dom været Svaret. Intet over og intet ved siden af. Vejen, Sandheden og Livet. In­diskutabelt og inap­pella­belt. På denne ultimative domm­ers befaling standsede alle andre veje, på hans bud ophørte ethvert oprør, og over for hans dom måtte al frihedstrang vige. Ingen kan slå en handel af med Sandheden og ingen unddrage sig Dommen. Let legitimeres i det Abso­ luttes navn selvfølgelig der­med den fuldstændige undertrykkelse og den totalit­ ære lovgivning. Er ikke alle netop syndere for Ham, hvor­for skulle så ikke alle tilsvarende være skyldige for den magt, der afspejler og håndhæver Hans Lov? I Hans navn gjordes und­erkastelsen enhver undertrykker til en dyd. Under Hans sandheds vægt blev kulturer knust og folkeslag udslettet, fordi de levede i den syndige vild­ farelse, at også deres sand­ heder, love og goder var sande, rette og gode. Ved Hans Dom knæsattes livets forbitrelse, seksualitetens forbandelse og verdens fordærv. Nu smuldrer Sandheden Eft­erhånden står kun skall­en tilbage, forgæves søgt blødgjort af kirkens kræmmere. Vejen, Sand­hed­ en og Livet er ikke mindre in­tolerancens fremmeste skal, uanset hvad den stopp­ es ud med, for hvad der er vejen, sandheden og livet for én messias, én magthaver eller ét menneske, kan ikke undgå at være vildnisset, falsk­heden og døden for en anden. Og lige så lidt kan ordren om at følge denne ene vej, denne ene sandhed og dette ene liv undgå at undertrykke al tilbøjelighed til at følge enhver anden. Gengangeren går igen. Hans sædekorn spirer – om ikke længere i den verd­ ens­forladende salighed, han forjættede, så i dennes slægtn­inge af næsten lige så indiskutable og in­appel­ lable ekkoer. Fjerne og for­ vrængede ekkoer – men imm­ervæk ekkoer. Som ein Volk, ein Reich, ein Führer kun er den yderste skal om det totalitære ekko fra én kirke, én frelse, én pave. Og som dette igen kun er den yderste skal om det intolerante ekko fra én udvalgt skare, ét himmerige, én forløser. Undertrykkelsen varierer, og intolerancen veksler, men kimen er den samme, ensrettende vej, sandhed og liv. Det første, sidste og eneste Svar på et og alle spørgsmål. Det ultimative tyrannis ophav og grundsten, der har hjemsøgt mennesket i over to tusinder år. Men af hvilken grund skulle dog nogen kunne få sig selv til at så sæden til en sådan ensretning og dermed til den ubeskrivelige rædsel, som denne ensretning uund­gåeligt har affødt? Af naivitet? Grusomhed? Nej, af kærlighed. Af kærlighed til sin sand­hed, sandheden om et rige uden for verden, uden verden, uden modsætninger. Uden lys eller mørke, liv eller død, uden forelskelse eller forargelse. Sandheden om nødvendigheden af endeløse lidelser for det endeløse ophør af den verden, der er al lidelses ophav. For hvor der ikke er nogen verden, er der ikke nogen lidelse. Verden er ondets rod, som den er stammen og frugterne på det figentræ, som Kristus på vej fra Betania til Jerusalem forbander, lader visne og dø – kun for at opfordre sine disciple til at gentage det destruktive mirakel. Men figentræer bærer stad­ig frugt, og verden er ikke overvundet. Og i mell­ emtiden har forløseren hængt på et kors og lidt for verdens skyld i to tusinder år. Måske det var på tide at fatte barmhjertighed med den lidende menneskesøn, tage ham ned fra sit tor­tur­ in­strument og langt om længe stede ham til hvile i den jord, af hvilken også han er kommet. Måske vi med ham endelig kunne begrave Sandheden, Vejen og Livet, og en gang for alle slippe for ethvert religiøst, ideologisk og politisk ekko fra dette ubøjelige diktat, Frihedens, Medmenneskelighedens og Verdenshåbets mod­stand­ er par excellence. Måske, om mennesket forløste for­ løseren fra korsets lidelser og fjernede naglerne fra hans kød, han endelig ville forsone sig med den verden, han har lidt sådan for at und­ slippe. Og måske han sågar ville undlade at hjemsøge politikerne næste gang de skal foretage en af­stemning. Gengangeren Súsanna Dam Ofta verður sagt, at tú fært tað stjórn, sum tú vilt hava, og at stjórnin – í einum fólkaræði – av­speglar fólksins vilja. Við hvørt má eg ivast í um hetta nú er rætt. Kann tað veruliga bera til, at tríggir fimtipartar, t.e. 60%, av Føroya fólki ikki halda, at viðurskiftini hjá teimum samkyndu eru so ótrygg, at teirra tilverurættur átti at verið tryggjaður við lóg. 20 menn av teimum 32 fólkunum, sum vit hava valt á ting, nokta at viðurkenna, at tey samkyndu í Føroyum hava tørv á serligari verju, orsakað av teirra ikki so vanligu lívfrøði. Um veruliga 60% av velj­arunum eru samdir við hesar tingmenninar, so hava vit øll somul rættiliga ein trupuleika. Tí so hava vit gloymt ella ongantíð lært, at frælsi handlar um, at hvør einstakur okkara, hevur rætt til at liva sam­ bært sína sannføring og fyri­treytir undir ábyrgd. Um hesar 20 ting­menn­ irnar, sum atkvøddu ímóti, kundi verið sagt so mangt. Eg tími ikki at siga tað, tí øll vita tað, men tá fleiri av teimum hava nýtt Bíblina til at verja sítt trongskygni, so fari eg í staðin at spyrja, um teirra egni status í mun til Bíblina er á slíkum støði, at teir ótta- og ivaleysir kunnu lóggeva um, hvat er rætt og rangt hjá ørðum grundað á Guðs orð. Avoldaðar stívrendar áskoðanir hava ongantíð bygt nakað sum helst utt­ an armóð, men hava altíð kunna verið nýttar til at skapa orðsnidlingum løtu­ vinning. Skulu vit har­ afturat dragast við altjóða glós og skomm fyri okkara líkasælu, so tykir mær hend­an vinningin sera dýrt keyptan. Tvørsøgnin til áskoðan tingmeirilutans er, at hann er hitt best hugsandi prógvið um, at tey samkyndu hava størsta tørvin á at verða vard ímóti mismuni. »Rættvísi«