leygardagur 30. desember 2000síða 12

Nr. 251 - 30. desember 2000 23 gult cyan magenta svart 22 Nr. 251 - 30. desember 2000 ÁRSINS PRÆDIKA Jan Müller Tað kemur meira enn so fyri, at prædikur koma á prent í føroysku bløðun- um. Hetta hendir, tá prestur hevur nortið við okkurt ávíst aktuelt evni ella hevur dugað frágera væl at finna sær leiðina til innastu hjartarøtur okkara. Oftani eru tað kirkjugangarar, sum tá venda sær til bløðini og heita á blaðleiðsluna um at fáa ta ávísu prædik- una uppá prent, tí teir halda, at hon var so góð, hon var so aktuell, hon rakti í plett tað, sum eru frammi í tíðini ella sum teir meta so høgt. Undirritaði var so heppin nakað herfyri at hoyra prædiku úr Trefol- dighetskirken í Oslo við Berge Furre. Hon var ein av teimum, sum bergtók og sum tú veru- liga festi teg við. Sum gav tær nakað at hugsa um. Tað var um tað mund- ið, tá klokkan skuldi flytast ein tíma. Sjálvur plagi eg av og á at lurta eftir prædikuni í Útvarp- inum sunnumorgnar. Henda dagin eg tendraði útvarpið var einki at hoyra. Helt tað vera løg- ið, at eingin var komin til arbeiðis ein sunnu- morgun. Men tað hevði sína góðu orsøk. Flutti so meira og minni av til- vild yvir á »Norðmann- in«. Har var beinleiðis gudstænasta úr Trefol- dighedskirken í Oslo. Ein Berge Furre prædik- aði og var tað sum præd- ikan alt fyri eitt fangaði ein. Her var nakað tú ikki var so vanur at hoyra í føroyskum kirkj- um, tó við onkrum und- antøkum. Minnist t.d. væl eina líknandi præd- iku í kirkjuni í Dali, tá Bergur Jacobsen var í velmaktini har og megn- aði at múlabinda alt kirkjufólkið við sínum oftani sera viðkomandi menniskjansligu og hummanistisku prædik- um. Aftur til »Norðmann- in« henda vakra sunnu- morgun í heyst. Jú præd- ikan hjá Berge Furre, einum fyrrverandi sosi- alistiskum politikara og søgu- og kirkjumanni dróg sum ein magnet. Hon rakti við so nógv av tí, sum vit dagliga verða bombarderað við í miðl- unum men sum oftani bara fer framvið – uttan at vit leggja stórt meira í tað enn annað í gerand- isdegnum. Sjálvur helt eg hesa prædiku vera so realist- iska og so sigandi fyri okkum í Føroyum eisini, at eg fór telefonina og í hinum endanum var eingin annar enn Berge Furre. Hann gjørdist ikki sørt kløkkur av at frætta, at tað vóru fólk í Føroyum, sum høvdu hoyrt sína prædiku. Segði honum at norska útvarpið átti innivist í mongum føroyskum heimi. Vit avtalaðu, at prædikan kundi koma á prent í Sosialinum. Havi síðani bíðað eftir einum høvi og helt so nýggj- árið verða eitt kærkomið høvi: har vit nettupp hyggja í bakspeglið og gera okkum greitt, hvat er hent og hvussu støðan er í dagsins samfeløg- um. Har vit seta spurn- ingar um tilveruna, um nútíðina, um framtíðina, men har vit sum heims- borgarar kanska gloyma at spyrja: hví so mong liva í armóð og fátækra- dømi og onnur í ófatilig- um ríkidømi, hví mannarættindi verða brotin osfr. Hetta eru spurningar, sum eg sjálvur kundi hugsað mær í størri mun enn í dag fingu innivist í okk- ara egnu kirkjum. Kanska óvanliga præd- ikan hjá Berge Furre kundi verið íblástur hjá onkrum presti ella præd- ikumanni ella øðrum við her á landi. Við hesum orðum loyvi eg mær at takka Berge Furre fyri at hava fingið loyvi at prenta hansara frálíku præd- iku. Dei fattige på jorda, dei er det krossfeste folket. Dei skal resast opp - av Gud som sprengjer våre tronge grenser og våre sjølv- nøgde omgrep om tru, om moral, om rett. Dei ber kross- merket på sin rygg – dei deler sin kross med den krossfeste frelsar. Dei får lovnad om billett til Guds store bankett for dei uventa gjester PRÆDIKA Berge Furre Preike på Bots- og bededag år 2000. Trefoldighetskir- ken i Oslo. Kjære kyrkjelyd. Det er bots og bededag - og det er ingen triveleg dag. Og preiketeksta er inga tri- veleg tekst. Eg ville mykje heller stått her og vore ein blid og rund folkekyrkje- prest med ei snill tekst om at Gud elskar oss. Det kunne blitt så hyggeleg. Men dagens tekst er ikkje slik. Ho råkar – ho råkar meg – og ho svir. Teksta handlar om å bli stengde ute – frå Guds rike, frå fellesskap med Gud. Ho handlar om å forspilla sitt liv. Ho handlar om utesten- ging – av oss, vi som er i kyrkja idag. Og ho handlar om å opna for heilt andre. Vi les frå evangeliet etter Lukas det 13. Kapitlet. Vi reiser oss. »Då var det ein som spurde: »Herre, er det få som vert frelste?« Han sa til dei: Strid alt de kan for å koma inn gjennom den tronge døra! Mange, seier eg dykk, skal freis- ta å koma inn, men ikkje greia det. Når hus- bonden fyrst har reist seg og stengt døra, og de står utanfor og bankar på og seier: »Herre, lat opp for oss!« då skal han svara: »Eg veit ikkje kvar de er ifrå.« Då kjem de til å seia: »Vi har ete og drukke ilag med deg, og du lærte på gatene våre.« Men han skal svara: »Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Gå bort frå meg, alle de som gjer urett.« Og de skal gråta og skjera tenner når de får sjå Abraham og Isak og Jakob og alle profetane i Guds rike, men de sjølve er kasta utanfor. Og det skal koma folk frå aust og frå vest, frå nord og frå sør og sitja til bords i Guds rike. Og sjå, nokre av dei siste skal verta dei fyrste, og nokre av dei fyrste skal verta dei siste.« (Luk 13, 23-30) Slik lyder Herrens ord. Vi er bra folk, dei fleste av oss. Vi gjer ikkje så mykje gale i det daglege. Vi vedkjennest vår kristne tru. Vi gjev almisser til Kirkens Nødhjelp og misjonen.. Vi går i kyrkja, tek imot natt- verden. Vi lever innanfor trygge, kristelege grenser. Og trur oss vel »bevart« for Guds rike. Og så kjem Jesus idag og sprengjer desse trygge, kristelege grensene. Eg kan koma til å stå framfor ein stengd dør og ropa: Slepp meg inn! Men døra går ikkje opp. Eg er utestengd: »Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Eg kjenner deg ikkje,« vert det svara. Det er andre som skal koma til Guds store kjær- leiksmåltid: For »punch- line« i teksta er dette: »Og det skal koma folk frå aust og frå vest, frå nord og frå sør og sitja til bords i Guds rike.« Andre. Ikkje oss. Vi er utestengde frå »Guds store bankett for uventa gjester« – eg såg ein boktitel om denne teksta. Teksta svir – svir i mitt trygge, kristelege sjølvmedvet. Eg har preika på bots- og bededag før. Eg har aldri hatt vanskeleg for å sjå mange andre som burde gjera bot. Og eg har sagt frå om det – høgt og tydeleg. Men denne teksta idag rå- kar meg – og kanskje ikkje berre meg. Den trygge vel- ordna kyrkja med tusen års kristendom i Noreg, midt i eit Europa med nesten to tusen års kristendom. Med statsløn og varme bedehus og vakre katedralar og of- fentleg velvilje i klingande løyvingar over stats- og kommune-budsjett. Det er ikkje sikkert at det er vi som står fyrst framfor Guds dør. »Er det få som blir frelste?« Berebjelkene ska- kar i kyrkjehuset: Det hjel- per ikkje at »Vi har ete og drukke ilag med deg, og du lærte på gatene våre.« Orda kjem som piskeslag: »De skal gråta og skjera tenner når de får sjå Abraham og Isak og Jakob og alle profetane i Guds rike, men de sjølve er kasta utanfor.« Utanfor. Ute- stengde. Vi. Så sat eg framfor PCen og skreiv på denne preika. Stod litt fast. Korleis koma vidare?. Da kjem der ei grå lita rute på skjermen: «You have new mail»: Det er ny post til deg. Eg klikkar over. Frå ein nettstad i eit fattig land i Latin-Amerika kjem ein tekst over internet som kallar seg: »Dei ute- stengtes rop« – eller »dei utestengdes skrik« - »Grito dos excluidos«: »Frå djupet av våre hjarto, frå oss, dei ute- stengte på jorda, bryt det fram eit rop av pro- test mot ulikskap og urett i den verda der vi lever. Vi er alle passasje- rar på det same skipet, planeten Jorda.. Likevel – som det var den gong på skipa til kolonisa- torane og som idag på dei transatlantiske flya – så er klassene ulike: På fyrste klasse sit ein liten minoritet og nyt privi- legia av dagens for- bruksreligion, med enorm overflod, med antisosiale haldningar, med likesæle for livs- miljøet. Dette mindretal får bruka den mest avanserte medisinen, får utdanning, kultur, får utnytta den mest mo- derne teknologi. Medan livet til fleirtalet av menneska på jorda kvar einaste dag er offer for svolt, for sjukdomar, for vald og utbytting. Vårt rop rettar seg mot eit slag økonomisk globali- sering som gjev alle for- deler til nokre få utvikla land, øydelegg dei fat- tige og avslører sitt verkelege innhald: Glo- bal-kolonisering.« Brukar Gud internet? Mange brukar nettet. De får døma sjølv av det som no kjem. Men dette snudde teksta for meg – til ei heilt anna preike enn den eg hadde tenkt. For no steig eit minne opp for meg: Dei utesteng- des rop – i Porto Alegre, millionbyen sør i Brasil. Eg såg det lange toget av »os escluidos«, dei ute- stengde frå velstand og velferd – ein haustdag: Dei kom frå skura av planke- bitar og blekkplater i slum- stroka og kravde hus å bu i, dei kom frå den utfattige landsbygda og kravde eit stykke jord å leva av, dei kom frå den grå heren av ledige, dei som kjende svolten nesten kvar dag, dei fattige som den nye globa- liserte økonomien ikkje hare bruk for. Dei var dei utestengte. Frå dei lydde »Grito dos excluidos« – dei utestengtes skrik – ikkje berre frå Porto Alegre, men frå nesten heile den kloten der dei fattige ropar mot stengte dører. Og der vi i den rike verda er innanfor – har stengt døra vår – og sit til bords i dei rikes gjeste- bod – dei rikes bankett. For husbonden på jorda Ein týðandi boðskapur Jorda er Guds – jorda tilhøyrer alle her i Noreg idag – vi – har reist oss og stengt døra for dei som står utanfor og bankar på og seier: »Her- re, lat opp for oss!« Vi – dei rikes husbonde – svarar dei fattige utestengte : »Eg veit ikkje kvar de er ifrå.« For meg vart dagens tekst ein tekst om dette – om ekskludering og inklude- ring – om korleis vi steng- jer ute, og om vi inkluderer. Vi her nord som flyt rundt på eit oljefat i ein ufatteleg rikdom – ufatteleg for dei aller fleste på jorda. Vi har tredobla vår velstand på tretti år, fortel statsministe- ren. Vi er seksti gonger så rike i vårt forbruk som den fattigaste femdelen på jorda. Vi sit til bords i dei velfødde gjesters bankett. Medan Jesus varslar Guds store bankett for dei uventa gjester – for andre enn oss. Vi har nok med vår bankett. Høyrer vi dei utestengtes rop? Fortvilte asylsøkjarar som vert stansa ved grensa, ein milliard menneske som svelt på jorda, som saknar alt, og mange av dei som svelt må gjera det for å be- tala u-landsgjelda til oss. Og høyrer vi – tvers gjen- nom vår aukande velstand – det tause ropet frå dei vi stengjer ute i vårt eige samfunn: Nyfattigdom. Det skal finnast sytti tusen fattige born her i verdens rikaste land. Dei funk- sjonshemma vi helst ikkje vil vita av i eit samfunn der salsverdi held på og blir den eine berande verdi.. Eg var gjest på kongres- sen til dei jordlause si rørsle i Brasil no i haust – 12000 utsendingar, dei fat- tigaste frå slumstrok, frå storgods, frå arbeidsvand- ringar, frå armod. No tok dei kampen opp for jord til å leva av og for menneske- verd. Dei tok vel imot meg. Men korleis såg eg ut – eg frå oljelandet, frå luksus- landet? »Jorda er Guds – jorda tilhøyrer alle!« stod det på store transparangar. Finst det ein politikar i vårt land som vågar ein til- svarande parole her: »Ol- jen er Guds – oljen tilhøyrer alle.« Med eit minimum av skapartru veit vi at oljen er lagd i Nord- sjøen av skaparen – ikkje av oss. Så skulle vi forvalta han i skaparens namn. Og vi forvaltar – i eit oljefond som skal sikra oss størst mogleg forteneste, enda større rikdom framover – særleg i krisetider når andre lid naud. Vi flottar oss i luksus no når olje- prisen er skyhøg – så høg at fattige land søkk ned i enda djupare krise fordi dei ikkje kan betala. Husbonden i det rike landet har reist seg og stengjer dei ute ... Korleis ser vi ut? Kan den andre husbonden, han som står ved døra til Guds store bankett, kan han kjen- na oss att, vi trugne kyrkje- gjengarar? Eller seier han »Eg veit ikkje kvar de er ifrå. Gå bort frå meg, alle de som gjer urett.« For de har alt teke for dykk av dei feite rettane ved den rike verdens store bankett. For han står ved ei anna dør – inn til dei utestengdes bankett, dei uventa gjesters bankett: »Folk frå aust og frå vest, frå nord og frå sør.« Skal vi gråta og skjera tenner – skal vi bli dei utestengde – medan dei vi stengte ute skal koma til Guds store bankett for dei uventa gjestene? Dei fattige på jorda, dei er det krossfeste folket, ropar frigjeringsteologar i den tredje verda til oss. Dei skal reisast opp – av Gud som sprengjer våre tronge grenser og våre sjølvnøgde omgrep om tru, om moral, om rett. Dei ber kross- merket på sin rygg – dei deler sin kross med den krossfeste frelsar. Dei får lovnad om billett til Guds store bankett for dei uventa gjester. Men oss da – utanfor: »Strid alt de kan for å koma inn gjennom den tronge døra!« Finst der framleis ein dørsprekk – kanskje? Da er der er ingen annan veg dit enn Jesu Kristi kross – heller ikkje for oss. Der er ingen annan veg enn gjennom bot og bøn – forandring i oss. Er vi ei kyrkje som ser uretten – som vedtek nokre resolusjonar – og berre let uretten vera der? Gøymer oss bak smuler vi gjev frå oss? Er vi ei kyrkje som vågar be om tilgjeving - ikkje berre for synder vi har gjort mot minoritetar og svake grupper i fortida – men også ser syndene våre idag, at vi gjer urett? Er vi menneske som bøyer oss under vekta av Kristi kross? Da ligg der kanskje – kanskje – noko til oss i siste setning i teksta eg preikar over: »Og sjå, nokre av dei siste skal verta dei fyrste, og nokre av dei fyrste skal verta dei siste.« Men så kan da ikkje eg – eller du – forandra verda, vesle avmektige oss? Skal eg – skal du – dømast fordi vi ikkje har makt til det? Eg trur Gud spør oss ganske konkret idag på Bots og bededag: Kven er det eg stengjer ute? Kven kan eg inkludera i mitt liv? Korleis kan mi haldning hjå vesle meg til forbrukarsam- funnet bli slik at vi saman – mange – kan gjera for- andring mogleg? Bot – tilgjeving – kjærleik: Ein ny sjanse framfor døra til Guds store bankett – bak dei uventa gjester. Ære vere Faderen og Sonen og Den heilage An- den som var, er og vera skal ein sann Gud frå æva og til æva. Amen. Born 1937 in Sjernarøy near Stavanger, Norway. Professional: Student at the University of Oslo 1955. Studies in history, religion and political science. Graduate degree (cand.philol.) 1968. Main subject: History of farmers` co- operatives. Research scholarship – University of Oslo 1969-71. Lecturer of History at the University of Tromsø from 1971, Associate professor from 1975, professor of modern Norwegi- an history 1985-86. Professor of Theology (Church history, Church and society) at the University of Oslo since 1991. Studies at the Escola Superior de Teologia, Sao Leopoldo, Brazil 1998-99 Political office: Member of AUF (Labour Youth) 1955-58, appointments in different political and general students and youth associations. Socialist People’s Party (SF): Party secretary 1961-64. Member of Executive committee of SF 1969-71. Vice chairman of SF 1971-76. Socialist Left Party (SV): Member of Stortinget (Parliament) 1973-77. Chairman of the Parliamentary Standing Committee on Agriculture. Parliamentary Leader of SV 1975-76. Party chairman (general secretary) 1976-83. Member of Executive committee of SV 1983-85. Chairman of the foreign policy commission of SV 1987-89. Member of Foreign policy commission of SV since 1989. Member of The parliamentary Inquiry Commission on the Secret Services 1994- 1996. University. Member of the council of the Theological faculty at The University of Oslo 1992- 1997. Leader of the Institute for church history since 1996. Coordinator for the research education programme of the theological faculty. Member of The norwegian academy of Sciences since 1998. Church posts: Secretary of Norwegian FOR 1955-57. Member of the Oslo diocese council of the Norwegian (Lutheran) church and member of the Synode of the Norwegian church 1986-1994. Member of the council for foreign relations of the Norwegian lutheran church 1986-94. Member of the Church’s Committee on international questions 1986-94. Member of the Committee on Peace, Justice and Human Rights of Conference of European Churches (CEC) since 1988. Member of The Churches’ Human Rights Program Committee of CEC and the Councils of Churches of USA and of Canada since 1988. Member of the board of The Oslo City Mission since 1991. Chairman of the executive committee of the Oslo City Mission for the administration of the institutions for treatment of the drug addicts and alchohol absusers (Driftsstyret i Kirkens Bymisjon for rusinstitusjonane). Member of the church commission to evaluate the relations between church and state and the course of the church towards the next century (Bakkevigkommisjonen) – 1998 Ordained as a pastor in The norwegian evangelical lutheran church March 1st 1998. Main publications: Norsk historie 1905-1940. Oslo 1971 (Norwegian History 1905-1940). Mjølk, Bønder og Tingmenn. Oslo 1971 (Milk, Farmers and Parliamentari- ans) Forsvar for fred. Oslo 1983. (In defence of Peace. Coauthor Ingolf Håkon Teigene). Frå informasjon til kulturarv (red) 1984. (From Information to Cultural Heritage. Editor.) Soga om Lars Oftedal I og II. Oslo 1990 (The Saga of Lars Oftedal) Norsk historie 1905-1990. Oslo 1991 (Norwegian history). “No til EU” (“Nei til EU” i Gyldendals pamfletter”) Oslo 1994. Norsk historie 1914-2000.Oslo 1999 and 2000. Miscellaneous: Member of the board and vice chairman of »Noregs Mållag« (The union to pro- mote the »New-Norwegian« Language) 1968-70. Editor of the monthly periodical »Syn og Segn«. Member of the board of the People’s Movemement against Norwegian Mem- bership in the European Community 1971-72. Member of the board of Norwegian Historians’ Union 1989-90. Co-author of several history features in radio and television. Articles in different periodicals about history, politics, church etc. Deputy leader of the board of The Nor- wegian Theatre since 1985 (Nestformann i styret for Det norske teatret.)Leader since 1997. Studies in Brasil 1998-1999. Mentor in education program of »top leaders« in the Norwegian Railroad company (NSB) Eilert Sundts Forskningspris (The Eilert Sundt Research Prize) 1972. »Fagbokprisen« 1992.TANO Forlag. (The »Non-fiction« Book Prize) »Språkprisen 1993« (The Norwegian Language Prize 1993 awarded by The Norwegian Language Council.) Norwegian Farmers Unions honour at the 100 years anniversary 1996 («Norges Bondelags jubileumspris for godt bon- devet») The award of the Cultural commiteen of the Students at the Theological faculty, Oslo 1998. «Jon Sundbys Ærespris» 1997 - a prize for commitment to the problems and future of agriculture and cooperative production, given by the farmers move- ment and the cooperative organisations in agriculture. Committed to the cause of the asylum seekers and the »Church asylum movement« 1993-94. Visited Kosova and other parts of former Yugoslavia with a delegation nov. 1993 and produced a comprehensive report (in Norwegian and English). Columns in Aftenposten and Stavanger Aftenblad (until 1998). Berge Furre - curriculum vitae Berge Furre er kendur politikari og kirkjumaður í Noregi Berge Furre við telduna í ferð við at skriva sína prædiku