leygardagur 5. januar 1929síða 3

BEER — men efter en Uges Forløb op- dagede de, at der for Kost og Logi skulde trækkes 1,10 Dol- lar fra de 2 Dollars, tilbage var der saa 90 Cent til varmt Tøj, Tæpper, lidt Tobak og lignende, og saa bo i et Blokhus sammen med 84 Mænd af alle Nationer. Husmændene gik derefter til Calgary og fik Plads anvist af en Agent nede efter Edmonton til; da de kom der, gik der flere Danske, som var sendt derud paa samme Maade; men der var ingen Ar- bejde, og flere af dem havde ikke Penge til at komme derfra igen. Husmændene rejste der- fra til Winnipeg, fik Arbejde anvist ude ved Port Artur. An- kommen dertil var der intet Arbejde; rejste derfra til Mon- treal hvorfra den ene gik hjem, den anden havde ikke Penge at komme hjem for. Han havde Kone og Børn i Danmark. Jeg arbejdede som Tømrer oppe i den danske Koloni Standard i Alberta og under- hold 5 dygtige Folk i 14 Dage før Høsten begyndte, og der var mange unge Mennesker, der levede af Kartofler, som de tiggede hos Farmerne og kogte ude paa Markerne, og saa boe- de de i en dansk Vognmands Rejsestald. Da Høsten begyndte, var der vist flere Logerende i Stalden end paa Hotellet. Saa- dan kan der fremdrages det ene Eksempel efter det andet, og det er ikke ene Lysbilleder som dem, der bliver reklameret med af de store Dampskibsselskaber. Naar, vi saa opdager, at der er store Præmier for at samle Passagerer til disse store Dampskibsselska- ber, og der sendes Agenter ud, der lejer en stor Sal, til 50— 100 Kroner og averterer med Foredrag og Lysbilleder og gratis Entré for at fortælle os om Herligheden í Canada. Lad os tænke os lidt om. Der maa jo staa nogen bag ved og betale Sal, Avertissement samt Manden. Han rejser ikke omkring gratis og holder Foredrag og viser Lysbilleder frem, saa er vi klar over, at der maa være Forret- ning i det; at det skulde være for at hjælpe fattige Arbejdere over til en bedre Stilling, saa megen Memnneskekærlighed tror vi ikke paa. Men at Kirkerne i Danmark og i Missionens Navn bruger dem til Agitation for de store indenlandske og udenlandske Firmaer, saaledes som f. Eks. nu Pastor Damskov, der rejser rundt og samler ind til et dansk Hjem i Winnipeg, mener jeg, at han burde holde sig til det og ikke samtidig reklamere for Landet. Den almindelige Opfattelse mellem Danskerne i Canada er, at Pastor Damskov er en af Canadian Pacifiks Agenter. De reklamerer med ham eller hans Søns Navn i deres Bøger, og Damskov sender en Del af dette Selskabs Passagerer ind over Landet. Andreas Nielsen, Skalborg. . Indsenderen har ogsaa skre- vet en Bog, »Sandheden om Canada», hvori han mere ud- førlig skriver om Landet, saa- ledes som antydet i ovenstan- ende Artikel, Hvite garder. Hvite militært organiserte sammenslut- ninger til bekjempelse av arbei- derreisningen har vi siden kri- garder eller lignende gen og revolusjonene hatt i en rekke land í Europa. Best kjent er vel de italienske »svartskjor- ter«, som den dag idag danner kjernetroppene i det fascistiske finske parti i Italien, og de »skydskarer«, hvis fremfærd under antirevolusjonen i Finnland vil være godt kjent. I Østerrike og Tyskland finnes samme art. grusomme organisasjoner av Den østerrikske »Heimatwehr« er en mektig sammenslutning som teller sine 40,000 medlem- mer. Í samme land har dog ogsá arbeiderne sitt kraftige ialfall tall- sterkere. »Schutzbund«, der messig sett er enda Báde í Tyskland og Osterrike er dog oprettelsen av slike vern helt lovlig. Den første lignende art og organisasjon av med samme formál í Norge var en sammen- slutning som blev dannet í 1919 og ledet av en officer. Den falt dog snart fra hverandre. I 1923, da vi hadde den langvarige jernstreik og storstreiken utpá vinteren 1924, blev der igjen dannet etpar slike organisasjo- ner: »Pistolklubben av 1923« og »Antibolchevikforeningen«. Av disse blev særlig »Pistolklubben« kjent derved, at den drev skyte- øvelser rundt omkring i villa- havene med trefigurer malt som arbeidere som skive. De to for- eninger blev senere sammen- sluttet under navn av »Sam- fundsvernet«. Imidlertid forbyr norsk lov dannelse av private ordensvern, og der er flere ganger blitt in- terpellert i Stortinget om regje- ringen aktet å tillate Samfunds- vernet. Regjeringen har imidler- tid hver gang spilt uskyldig og ikke har hatt noe kjennskap til, at der eksi- forsikret, at den sterte noe slikt »samfundsvern«, men hvis det allikevel eksisterte så skulde det bli tatt på med hård hånd. Nærmere har det ikke tingene inn på livet. efter æret mulig á komme Siste høst viste det sig »Arbeider- bladet«s undersøkelser, at krigs- skolens øvelsessal var leiet ut til samfundsvernet under skinn av, at det var et »privat fekte- hadde leiet den. partic som Saken blev tatt op, men de høie myndigheter — civile og mili- tære — lot igjen uskyldige. samfundsvernet — en officer — blev ikke straffet for sitt brud på norsk lov, men Chefen for tvertimot forherliget i den sam- lede konservative presse. Så var det igjen stille om samfundsvernet til den nu kom, meddelelsen om at den sittende venstreregjering i en rundskri- velse til politimestrene hadde legalisert samfundsvernet og an- modet politimestrene om å tre stedlige i forbindelse med de avdelinger av samfundsvernet for å gjøre det til reservepoliti, som skulde anvendes under »særlig vanskelige forhold som større arbeidskonflikter, natur. ulykker og lignende«, Da vi imidlertid vet, at samfundsver- nets hele innstilling og program går ut på å bekjempe arbeider- klassen, er det kun i en slags »vanskelige forhold« det kan få anvendelse, Vi må se hele man- øvren som et ledd í den besid- dende klasses kamp mot arbei- derne og som et forsøk fra dens side på á skaffe sig et makt- middel de kan stole på. Hæren rekrutteres jo vesentlig blandt arbeidere og småfolk og kan derfor ikke ansees sikker nok i tilfelle av en mere alvorlig op- stand eller en storstreik. Stortinget har nu behandlet en interpellasjon fra arbeider- representanterne om regjeringens stilling til samfundsvernet. Ar- beiderpartiet stillet forslag om, at rundskrivelsen skulde tilbake- kalles og samfundsvernet op- løses, men forslaget blev ned- stemt av de borgerlige represen- tanter, hvad man jo også var forberedt på. Dette må betraktes som bor- gerskapets krigserklæring til ar- beiderne. Og arbeiderne må nu være klare over sin stilling. De må selv skaffe sig de nødven- dige fysiske maktmidler, og det kan man gå ut fra vil bli gjort. 1.—1929. Sverri í Stovu. ——————— Oslo, 30. Ráðgerðin og úrslitið: Eitt streikuvarsil í von! So brátt sum úrslitið úr sýsluformannavalunum var komið, mánadagin 28. Januar vóru teir nývaldu stevndir til ráðgerðarfund 31. Januar og møttu teir allir umframt Suður- oyingurin, sum var tálmaður vegna influenzuna. (Urslitid úr sýsluformannavalunum er ikki rúm fyri hesa ferð, tey koma í næsta blað). 1. februar komu reiðarafelags- menn og fiskimannafelagsmenn til fundar; men úrslit fekkst einki úr hesum fundi; reiðarar- nir vildu ikki víkja uppum reinan triðing, ikki somikið heldur; at teir vildu lata 34'/, %, til fiskimenninar, tá teimum var boðið alt slógvið. Tað svaraði tað sama, tá teir, eftir at hava rådført seg við felagslimirnar á bygd, aftur komu á fund við fiskimannafelagsmenninar hin 3. februar, ikki smittin vildu teir geva út. Nú høvdu fiskimanna- felagsmenninir valið ímillum at taka við hini gomlu kontraktini, ella lýsa til streiku uppá tað grundarlag, sum fyri lá. Harum var so stemmad, og stóð stemm- utalið á jøvnum, 3 fyri og 3 ímóti streiku. Vegna tess, at sýsluformaðurin fyri Suðuroy íkki var á fundi, og at hann telegrafisk hevði latið vitað av, at Suðuroyingar vóru hugaðir fyri streiku, vildi formaður fiskimannafelagsins ikki sam- tykkja hina gomlu kontraktina uttan við teimum treytum, at hann kjósaði sær rætt til at lýsa lógligt streikuvarsil í tíðini til 15. februar í ár og hartil fáa eitt fast tilsagn frá reiðarefelag- num um, at tað til oktober næstkomandi var tilreidar saman við skiparafelagnum og fiski- mannafelaginum at taka upp nýggja ráðgerð um alla hesa núverandi kontraktina, sum hon var frá grundini av. Um hettar úrslit er givið Suðroyingum bæði skrivlig og telegrafisk frágreiðing, og teir eru bidnir um at geva greitt svar sum snarast um teir standa uppá streiku framvegis ella ikki. Tá teirra svar er komið, tekur formaður fiekimannafelagsins endaliga avgerð um streiku- varsil. Til at meta vegna fiski- samningar- mannafelagsins á fundum í tilfelli av streikuvarsli vóru valdir formaðurin og felags- skrivarin, Vatnsneyð. Til minnis um 29. jan. 1929. Lag: La Garconne, At Havnin er eitt logið stað kunna skilafélk væl halda, tey stóru kelduvæð, ið borgarir so dýran gjalda, mangan munnu narra fólk, bæði á nátt og degi, um tey eiga ein dropa av mjølk at lata út í „te“-ið; eingin dropi, um stóð opið, fæst úr dýra krananum, mangur sannar, mangur bannar tey „bassin“ at tramanum. Ordrar strangar, nógvir pengar rindast býarstýrinum, sjálvt hin nætni pungar út — um tað er við sorg og sút - fyri vatnið. So skilaleyst tað vera kann í tí ringasta åarføri, ungt og gamalt rennur við spann og kappast um at sleppa til rørid, Har býurin liggur lægst eitt sindur av vatni kann fáast, men tey hús, ið liggja hægst, við tómum kranum háðast. So er lagið um í bræði ein vil leska varrarnar fyri tosta, tað kann kosta bæði lív og spjarrarnar; ein kann svíma, tað kann skýma, tá bert vatnið hjálpa kann, men hvat kann væl gerast har um ein ongan dropa fær tá av vatni. á Vatnskatturin varð hækkaður fyri húsfólki at tryggja, at hvussu hann var ættaður í vatnsneyð tey ei skuldu liggja. Stórt nýtt „bassin“ var gjort — ei kostaði tað lítlan pening — men tað vatnið var alt fort í ein gamlan, rustaðan „ledning“. Mangur postur, táið frost er, ikki gevur eina einastu logg, tá er vatnsneyð — íkki havsneyð — men vatnsneyð er ikki skrogg; tonk, um vatnsneyð beint í barnsneyð, ja, er tað ikki ræðuligt skil, ei á kranan herjist á, tað má rennast til og frá eftir vatni. Brúsi, | | Ur Føroyum. | | Puglafjerður. Meslingar ganga heldur ringir í Fugla- firði, og ikki eru tað øll, ið sleppa undan við lívinum. Í stuttari tíð eru 4 menniskjur deyð av meslingum har í bygd- ini. Tórshavn. Koncertin seinasta sunnudag var nógv vitjað. Sangir og tónleikir vóru væl tóktir. Hvat ið musikki viðvíkur er Havnin ikki aftast. Hin spanska. Eins og væntandi var, er hin spanska sjúkan, ið breitt seg hevur í Bretlandi og í Keyp- mannahavn, nú komin til Før- oyar. Vágsbygd var hin fyrsta, sum vitjað var av tí spansku sjúk- uni, og sum tfdindi ganga, so verða nógv fongd við hana har. Menn óttast fyri at sjúkan bráddliga kann koma til Tvør- oyrar, og sóttvarðnanevndin hevur gjørt samtykt um at steingja Suðuroynna úti til at byrja við í 8 dagar. »Smiril« hevur haft samband við land á Tveroyri, og var honum sýtt at flyta ferðafólk vestureftir ta ferðina, og »Be- skytteren« tók so tað »jobbid«, Í býlinginum úti í Tinganesi hava nøkur fólk verið inni- sperraði, ið komið havað annað- hvort frá útheiminum ella úr Suðuroynni. Men har gerst nú nakað trongligt, og teir, ið skipa fyri í starvinum at byrgja fyri tí spansku, hava nú valt íkki tað hugnaligasta holi í Havn at seta ferðafólk inn, táið tey koma til býggja. Hetta hølid hevur ikki verið hildið at vera tað besta av gistingarhúsum at vera. tað er sjálvur skansin, ið nýttur til hetta mál. Hvat verður tað næsta? Havnin, stórsta bygd í Føroy- um nógv stórsta íbyggjaratalið, har allir teir høgu — túgvu- myndirnar allar — búgva, har stórar borgir eru reistar fyri statspening, har rásarúmið er Ogvisligt innandura hjá teim fáu menniskjum, ið har búgva — í Havnini er einki >Epedemi- hús! Henda stýlingin líkist teimum, ið skipa fyri og ráða ollum her á landi. Vetrarídráttur. At skreiða á skjótt leingi verið siður bæði í Havn fríski ídráttur er nógv umhildin, og vóru skoytum hevur nú og aðrastaðni. Hesin vetrar- menn úr Havnini har Várharra ongar tjarnir hevur lagt — skjótt fúsir til at »demma uppc eina tjørn við Hoyvíksvegin. Men henda tjørnin hevur tíverri í teim seinru árunum ikki altíð verið so væl rekt, sum hon átti, av einum ídráttarfólki sum Havnarfólk, bæði kvinnur og menn, ganga fyri at vera. Táið kavi og ísur seint í januar mánað vísti seg og tað sá út sum drågvt skuldi verða — var ungfólk og eldri hugað ídráttarfólk fegið, sum ikki var so undarligt. Tí fyri ídráttar- náttúr hevdi starvi úti í Guds fríu veturin verið mest sum serur. Hann kavaði av mokum til at byrja við, og so kom knitrandi frost. Herðsla og hálka í gøtum og túnum. Havnar býarstýrið noyddist at »ofra« — sjålvt við ringum tannabiti, samanborið við politisamtyktina. Menn bóru sand á gølurnar, og byrjað var sum vant í amtmannsbrekkuni. Leygarkvøldid vitjaði ungdómurin dúgliga niðan á Hoyvikstjørn, og har var mikil gaman, men dagin eftir var ungdómurin heldur snópin, táið komið var niðan á tjørnina — hon stóð undir í vatni og krapa. So var einki at gera uttan at leita aðrar leiðir. Mánakveldið vóru hyggjuráðini funnin. Nøkur fá ídráttarhugaði ungfólk vóru í bil farin heim vá hålsin« í Velbastaðhaganum við sínum skoytum fyri at royna, um skreiðandi var á tjærnunum har og tað bar væl til. Ja tað bar so væl til at skreiða á hesum tjærnum, at tey skreiðandi heilt gloymdu at koma heimaftur og boða vinum og kunningum frá, hvussu frálíkt har var heimavá hålsi«. Men bilforarin dulgdi ikki fyri, hetta spegilsklárur hvussu ófort skreidingarplåss var, hvussu og kavafríur isurin var, og so hin hugtakandi náttúruvakurleika, id oll, bæði ung og gomul, kunna finna gleði í ein slíkan dag, ella eitt slíkt kveld, heima vá hålsi«. Men ikki kom ferð á fólkið fyrr enn dagin eftir. Tá vóru gøtuhornini skrýdd við »plakatum«, ið boðaðu fólki frá, at »rutubilir« skuldu flyta fólk til og frá tjærnunum á Velba- staðhálsi.